Korpskonkurranser eller det å “konkurrere i musikk” har vært et diskusjonstema til og fra i lengre tid?!
Noen mener det ikke er mulig å konkurerre i musikk, andre mener det motsatte…
Begge parter er kanskje inne på noe.
Hva som imidlertid er riktig/galt skal jeg ikke uttale meg om, men tanker rundt mål, motivasjon, og kanskje ikke minst om “hva som skal til” har jeg hatt lenge.
Fakta er at til eksempel norgesmesterskapene (brass og janitsjar) engasjerer en god del mennesker.
NM brass (2017) som gikk av stabelen i Bergen tidlig februar hadde eksempelvis78? deltagende korps!
Tar man et snitt på 30medlemmer så, så blir vel det 2340 mennesker.
NM janitsjar som finner sted i månedsskiftet mars/april i Trondheim samler enda flere, over 120 korps !!
Jeg selv har deltatt flere ganger (i alle divisjoner untatt 5.divisjon) på brass NM,
og deltatt to ganger (6.divisjon) på Janisjar NM.
Videre har jeg også deltatt i flere konkurranser i mindre format på ulike nivå.
Personlig syntes det er kjekt og fasinerende å spille konkurranse.
Det å delta og forsøke gjøre sitt beste, være i miljøet, høre på andre, opplevelsen, treffe likesinnede, og kanskje lære noe samtidig som man har det kjekt.
Å lære noe kan man gjøre ut i fra dommerkommentarer, eventuelt andres kommentarer og etter en eventuell egenevaluering av prosessen frem til konkurransen.
Når det gjelder resultat så ser jeg derfor eventuelt på et godt resultat som en “bonus”, hvis alt annet føles riktig.
Om min oppfatning er riktig vet jeg ikke, men har et inntrykk av at ikke alle er helt enige med meg.
Alle har jo naturligvis ulike “nivå” siden de deltar i ulike divisjoner, og videre har de også derav kanskje litt forskjellige mål.
Noen deltar bare for å ha noe “å jobbe mot” gjennom sesongen eller for å måle seg med og treffe likesinnede,
Andre deltar bare fordi det er gøy og fordi det kanskje er blitt en “tradisjon”, noen deltar kanskje fordi “noen andre” har bestemt det, mens andre igjen er med kun til hensikt “Å VINNE”.
Noen er likeså såpass freidig at reglementet til tider har blitt utfordret til det fulle hva angår vikarbruk.
Konkurransemennesker er det mange av.
Det som imidlertid kjennetegner de fleste (uavhengig av mål) er at ordet “plassering”
ofte blir det hete diskusjonstema så snart resultater blir offentliggjort.
Å spille bra er jo gøy, men å tape….nei, der går grensen.
Da er det gjerne som i fotball, da er det “dommeren” som får ofte blir offer / syndebukken.
For en syndebukk må man ha, hvis ikke er det “stakkars deg”
Akkurat det å “gi skylden” på dommeren har jeg lite til overs for.
Ja, dommerne er mennesker, og mennesker kan feile….
Men, samtidig må man huske at dommerne er / skal være profesjonelle og skal gi sin vurdering etter gitte retningslinjer.
Dommerne må man stole på hvis konkurransen i hele tatt skal ha noen verdi.
Det er greit (og konkret) å ha som mål “å vinne”, eller kanskje bli skuffet over å ikke lykkes.
Men før man eventuelt skylder på dommeren bør man da i alle fall ha tenkt gjennom alle faktorer som kan påvirke / har påvirket resultatet.
Bak et godt resultat ligger det mange faktorer:
Hva dommerne skal vurdere:
* Den helhetlige musikalske fremføringen vurderes.
* Musikkstykke skal være i samsvar med utøverens/korpsets nivå.
* Basisferdigheter skal vektlegges.
(Med basisferdigheter menes intonasjon,dynamikk, klang, teknikk, ensemblespill, rytmikk og balanse som grunnlag for helhetsinntrykket.)
*Hertil vurderes musikkforståelse og at musikkstykket tolkes og utføres etter intensjonen.
Videre må man ikke glemme at det ikke bare er det enkelte korps` prestasjon konkurransen handler om, men at også konkurrentenes prestasjon er med på å danne grunnlag for dommernes vurdering.
Hva konkurrentene presterer vet man aldri 100% sikkert, og der er vel nettopp der mye av spenningen med konkurranse ligger?!
Har man så eventuelt hørt alle konkurentene i det resultatet blir fremlagt?
Hvis ja, innehar man kompetansen til å vurdere seg selv vs konkurentene? Det er jo derfor det er dommerne, er det ikke ?
Tilfeldighet?
Nevner tilfeldighet i den sammenheng at en del (gode) resultat nok desverrre skyldes litt vel offensiv utfordring av regelverk med tanke på medlemmer, hvem man stiller med, vikarer etc.
Reglementet sier litt om dette, men hvordan det utfordres og håndheves er vel en egen diskusjon.
Virkeligheten tilsier i alle fall at det nok er en god del sykdom i korpsverden rundt mesterskap, sykdom som oppstår etter at innleveringsfristen av medlemslister er passert.
For når det hentes vikarer er det ikke uvanlig å se utøvere fra topp utenlanske korps, altså utenlandske statsborgere som neppe kan dokumentere at de har hatt fast bopel i Norge i minst 3 måneder før NM.
En del resultatlister hadde nok med andre ord sett anderledes ut om korpsene hadde måtte stille med kun de som er med i korpset ellers i året. (les: de ekte faste medlemmene)
Selvfølgelig låter det best med alle stemmer på plass, men i retningslinjene til dommerne står klart og tydelig:
“Manglende instrumenter i forhold til partituret skal ikke tillegges vesentlig vekt hvis stemmen dekkes på en musikalsk tilfredsstillende måte. “
Tilfeldighet kan også nevnes som en faktor i sammenheng med konkurranser der det er gjevnt nivå kvalitetsmessig og korpsene spiller ulike stykker. Erfaring tilsier desverre at da kan spillerekkefølge, og smak/behag hos dommerne være/bli avgjørende.
For å oppsummere:
Jeg har tro på korpskonkurranser, så lenge man fokuserer på at det skal være gøy og fokuserer på å forbedre seg selv fremfor å kritisere andre.
Hvordan kan man så forbedre seg ?
1.Man må ha riktig mål
2.Man må ha riktig kompetanse/erfaring/tydelighet /konsentrasjon
3.Man må benytte riktig(e) metoder(r)
3a.Motivasjon
3b.Debrief
3c.Mesterlære
Å forsøke å gjøre noe er i alle fall bedre enn å gjøre som hovmesteren:
Kommentarer
Legg inn en kommentar